...akutt behov for si "glad i dere" på sms..

Skrev noen ord på Facebook i kveld som lyder...på tur til jobb fikk jeg et akutt behov for å sende en "glad i dere, sees søndagskveld"-sms til jentene. Tok frem mob. klar til å taste... så tenkte jeg, er jeg så glad i de kan jeg ikke kjøre samt skrive meld. samtidig! Blinker meg til siden, skriver meld, kjører videre. Ikke lenge etter passerte jeg et sted med blomster og levende lys i veikanten... Så tenk deg om, noen er glad i deg og de du ennå ikke kjenner!

Kanskje er vi for dårlig til å si til de omkring oss at vi bryr oss, at vi er glad i de. At de betyr noe for oss. En tar hverandre og hverdagen som en selvfølge. Planlegger laaangt frem i tid. Ikke bare for hva en skal gjøre til sommeren 2011 og hvem skal få hva til jul neste år. Hvor skal man avholde konfirmasjon om 5 år. Hva med pensjonen vår osv. Vi glemmer morgendagen, hva med den, den er så fort gjort å glemme! Det er nuet som gjelder, for hva vet vi vel om morgendagen. Alt trenger ikke være stort og flott. En liten oppmerksomhet. Jeg bruker av og til å lage smilefjes eller et hjerte på mellomleggspapiret i matboksen til de hjemme :-) 

Når jeg skulle dra tilbake til Oslo etter sommeren, for å gjøre unna siste semester, la jeg papir på alle bøkene til stor jenta. Klistret på merkelapper, der jeg skrev noen ord.  "Dette klarer du". "Stolt av deg". "Gjør noen glad i dag". " Du er en flott storesøster". "Tenk gode tanker, smil og le masse" "Du kan, du vil, du får det til! "osv. da følte jeg at jeg bidro selv om jeg ikke var tilstede. Av og til er det tegnet et hjerte med leppestift på speilet inne på badet. Eller et par kyssemunner, så er jeg der selv om jeg forlengst har startet på jobb. 

Når fortalte du noen sist at du er glad i de. Jeg gjorde det i dag iallefall, selv om jeg måtte kjøre til side. Rart at ofte etter man har forlatt hjemmet, kjenner man savnet etter det man har. Eller etter at det er stille i huset etter en hektisk dag, å man ser om barna når de har sovnet. Gleden, takknemligheten som brer seg... 

Når ringte du en venn/bekjent for å høre hvordan dagene går. Når smilte du til en fremmed, som kanskje trengte det ene smilet du gav. Sendte en trivelig meld på tlf eller facebook? I løpet av arb.dagen prøver jeg å prate med alle "på jobb" om ett eller annet, se de i øynene, smile å vise at jeg hører, selv om jeg ikke hører alt alltid, noen stopper aldri... :-) 

Har fått høre at jeg er for positiv og blid, så da får jeg prøve å være alvorlig og saklig i morgen. Ehhh...kjenner allerede nå at det kan være noe jeg ikke klarer å leve opp til! ;-)

PS! Du er verdifull, akkurat slik DU er!